mandag, april 17, 2006

Jesus vant!



I går var dagen når Jesus for mange, mange år siden seiret over døden for vår skyld. Han gikk gjennom den ultimate pine for at vi skulle kunne gjenforenes med Gud. Gratulerer! Jesus døde for dine synder. Du er ved Jesu død og oppstandelse blitt ren, og kan igjen komme opp i fanget til verdens beste Far! Takk Pappa! Som kristne er vi så heldige å ha forstått en liten del av den kjærligheten Jesus viste oss på korset og det er vår oppgave å leve i den og gi den videre.....


Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ,idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
Matt 28,18-20

Guds fred, Andrea

Bakvendt-Andrea

Det er herlig med ferie!! En av tingene jeg nyter er å kunne bruke tid på ingenting, på en måte. Jeg har så langt i ferien ikke gjort særlig mye konstruktivt, eller det stemmer ikke helt. Jeg tok nemlig på tirsdag bilteorien, på første forsøk, hurra for meg. Og jeg har gjort litt lekser, og malt en god del på russebuksa. Og så har jeg jobbet tre dager, men likevel så har det vært en god del tid igjen til ingenting. Og det er litt ulikt meg, jeg pleier alltid å ha ett eller annet jeg kan bruke tid på som ikke går bort av seg selv..... Det som har slått meg denne uka, er at jeg ikke alltid oppfører meg like logisk. Som en konsekvens av at jeg har hatt mye tid til ingenting, har det blitt mye tid til tenking. Tenking på små ting, og store ting, og de midt i mellom. En av tingene som har slått meg er hvordan det jeg tenker ikke alltid henger på greip med det jeg gjør. Som for eksempel nå i påsken, jeg har nytt å være alene hjemme, men skal ikke nekte for at det har vært litt ensomt i lengden. Det som er rart er hvordan jeg sitter i sofaen og tenker at jeg har lyst å finne på noe, sammen med noen, være litt sosial, men i stedet for å faktisk ringe noen og finne på noe så tenker jeg enda litt til på at jeg er ensom og går og legger meg. Og det mangler ikke på flere eksempler, jeg tenker at jeg er sulten og at jeg må lage meg litt mat, men lar være. Jeg tenker at nå er jeg lei denne cd-en, men skifter ikke... Jeg føler en ting, men sier at jeg føler noe annet, gjør ting som er helt teite uten en egentlig grunn... Skjønner ikke helt meg selv for tiden.

onsdag, april 12, 2006

Everything

God in my living
There in my breathing
God in my waking
God in my sleeping
God in my resting
There in my working
God in my thinking
God in my speaking

Be my everything
Be my everything
Be my everything
Be my everything

God in my hoping
There in my dreaming
God in my watching
God in my waiting
God in my laughing
There in my weeping
God in my hurting
God in my healing

Christ in me
Christ in me
Christ in me the hope of glory
You are everything

Christ in me
Christ in me
Christ in me the hope of glory
Be my everything

T/M : Tim Hughes

mandag, april 03, 2006

Lengsel

Ja nå har det atter en gang blitt veldig lenge siden jeg blogget. Forklaringen er rett og slett at jeg ikke har hatt tid. Nettopp den setningen tror jeg ikke at noen sinne har vært så relevant som i de siste månedene. Jeg har rett og slett alt for mye å gjøre, skolen tar så å si alt jeg har av tid og krefter, og jeg kjenner at det snart begynner å gå tomt. Men det er ikke lenger enn 3 mnd igjen av skoletiden på Lundehaugen, så jeg har det absolutt ikke til hensikt å gi opp. Russetida begynner å nærme seg, og jeg kjenner at midt oppi alt stresset, er det kjekt å ha noe å se fram til. Nå i kveld har jeg faktisk drevet og dekorert russebuksa mi, med blonder.... Det er ingen tvil om at den blir veldig meg, med blonder, kroner og prinsesser... Og en del minner fra klassen min, og skoletida.. Jeg har jo også to kreative søstre som gjerne vil ha noen ord med i laget, så det kan nok bli en nokså overlasset bukse, men man har jo bare en russebukse i livet, så det får heller være.... Som tidligere nevn skal jeg til Ansgar bibelskole, i Kristiansand neste år, og jeg gleder meg veldig! Men samtidig så gruer jeg meg også, tanken på å stå på egne ben, helt uten familie og nære venner i nærheten, hele konseptet er nokså skremmende. Eller det er ikke nokså skremmende, men ekstremt skremmende! Men overraskende nok så har jeg veldig lyst å ta fatt på oppgaven, det virker som en eneste stor selvmotsigelse. Det handler nok litt om en lengsel etter å komme meg vekk og få "definere meg selv på ny" som de heter på fint. Jeg gleder meg!